Topp_3_tavarepatvilen

Ta vare på tvilen!

Usikkerhet og tvil er nødvendige vilkår for at de ansatte i barnehagen skal kunne ta beslutninger og gjøre etiske vurderinger, mener barnehageforsker.

Forsker Ann-Sofi Larsen har deltatt på avdelingsmøter i tre ulike barnehager. Samtalene og refleksjonene som gjøres i disse møtene, er en vesentlig del av det pedagogiske arbeidet i barnehagene. Her deles og skapes det kunnskap om barnehagens innhold og om sosiale samspill.

Larsen har blitt oppmerksom på at personalets tenkning om pedagogisk praksis stadig forstyrres ved at barna gir dem motstand. Barn utfordrer hele tiden de voksne i hva som er normalt og riktig å gjøre.

Livet i barnehagen tar derfor ofte andre veier enn de som er forventet på forhånd. Det kan skape usikkerhet og tvil. Men det skaper også mye produktivt, mener forskeren.

En dukkevogn fylles med leire

En av situasjonene det blir fortalt om i intervjuene, er den dagen guttene i barnehagen snudde dukkevognen på hodet og fylte den med leire og vann.

Like før hadde de voksne i barnehagen snakket om at så mange leker i barnehagen hadde gått i stykker. Ingen av lekene ble brukt til det de skulle brukes til. Så barnehagelærer Hanne er på vei mot barnas lek for å si: «Dette kan dere ikke gjøre! Dette er jo en dukkevogn!»

Men istedenfor å stoppe barna og deres lek stopper hun seg selv. Det er først da, i dette stoppet, at hun oppdager at bunnen på dukkevognen brukes som en sil. Barna har laget en eplesaftmaskin! Mange barn er involvert i å presse og sile eplesaft og frakte leiren – eller eplene – fram og tilbake med traktorer, sykler og lastebiler.

Når forskeren spør hvorfor barnehagelæreren stoppet opp, svarer hun: «Det var det at jeg så at de la en innsats i det. Jeg så at de jobba, at de var veldig opptatt og engasjert.»

Barnehagelæreren blir usikker på hvordan hun skal forholde seg til situasjonen. Det er dette forskeren kaller et «ubestemmelig øyeblikk», som forstyrrer barnehagepersonalets tenkning om pedagogisk arbeid.

– Min forskning viser at personalet tok med seg slike øyeblikk. De reflekterte rundt dem og brukte dem videre inn i samtaler for kritisk å reflektere over sin egen praksis, sier Larsen.

Lucas klatrer på taket

Et annet eksempel hun bruker i studien, er da Lucas, et av barna, skulle vise barnehagelæreren hvordan han klarte å komme seg opp på taket. «Vi gjør sånn her. Vi klatrer opp på gjerdet og drar oss opp på taket,» sier han når han sitter på taket til et lekehus og dingler med bena, før han spør: «Skal jeg vise deg hvordan vi kommer oss ned igjen?»

Barnehagelæreren smiler og nikker, men er usikker på om det er det riktige å gjøre. Lucas setter seg på rompa og sklir ned på en elegant måte. Mens dette pågår, blir barnehagelæreren konfrontert av en av sine kolleger som sier: «Jeg ser dine barn er oppe på lekehustaket. Vi har en regel om at det ikke er lov å gå opp dit.»

Barnehagelæreren gir uttrykk for at han er litt usikker på om han handler rett, hvilke konsekvenser han kan se for seg, og på hvordan han skal reagere. Skal han fryde seg med barna? Skal han regulere aktiviteten? Skal han følge barnehagens regler? Eller finnes det helt andre måter å reagere på?

Mindre rom for ubestemmelige øyeblikk

Ferdigkonstruert kunnskap i betydningen av at sånn gjør vi det her, kan fort oppfattes som regler for hvordan voksne skal møte barn, og hva som skal gjelde i ulike situasjoner.

Når Lucas klatrer opp på taket, blir forholdet mellom den voksne og barnet annerledes. Forestillingen om at det er den voksne som skal lære bort, fortelle og overføre kunnskap til barnet, forstyrres. Barnet får lov til å ha en posisjon hvor også hans kunnskap bidrar til å gi innsikt til voksne.

Derfor går noe tapt hvis barnehagelæreren lar være å stille spørsmål om det kanskje finnes andre måter å reagere på, mener Larsen. Barnehagelærernes vurderinger tillater rom hvor svarene ikke er gitt på forhånd. Dette hindrer dem ikke i å handle, men åpner heller for muligheter til kritisk refleksjon. Slike prosesser er likevel ikke uproblematiske. Barnehagelærerne snakker om prosessene som utfordrende og krevende, men samtidig opplever de at de gjør noe viktig og riktig.

– Hvis barnehagepersonalet ikke gjør skjønnsmessige vurderinger i situasjonene de står i, er det fare for at de handler instrumentelt. Målet er ikke å unngå regler i barnehagen, men at personalet stadig må tenke over regelen, grunnlaget og avgrensinger på nytt og på nytt.

Så mange forventninger

Det er i dag forventninger til at dagene i barnehagen skal fylles med forutbestemt innhold.

– Aldri før har vel så mange interessert seg for barnehagens innhold. Vekten på forutsigbarhet og målstyring kan bidra til å svekke personalets selvstendighet og myndighet til å ta skjønnsmessige vurderinger og valg.

– Det er kritisk når personalet mister tid til å reflektere over egen praksis. I et barnehagefelt som arbeider for å anerkjenne kompleksiteter og mangfold, er tid til refleksjon over praksis en vesentlig del av personalets ansvar.

Kilde

Larsen, A. (2014). Potensialer i ubestemmelige øyeblikk. Tidsskrift for Nordisk Barnehageforskning 8(4), s. 1–13.

Ønsker du å dele denne siden?

×